Det har alltid vært en drøm for meg å jobbe på et barnehjem.
Jeg vet. Det er litt tilfeldig, og ikke akkurat typisk for en amerikansk jente. Men det er sant: å jobbe på barnehjem var min tidligste drømmejobb. Jeg tror jeg var 9 år gammel. Jeg husker ikke hva som satte ideen i tankene mine, men det var den gangen jeg sa til moren min at jeg ønsket å jobbe på et barnehjem.
Noen ganger virker ideer og drømmer i livet utrolig tilfeldige. Jeg husker at jeg var yngre og lurte på om jeg noen gang kunne bruke alle gavene og leve alle drømmene jeg hadde. Jeg visste fra tidlig alder at jeg var en visjonær - ikke en drømmer, fordi jeg faktisk kunne bryte ned drømmene mine i mål og satte meg for å oppnå dem med glede.
I mars så jeg oppfyllelsen av mange drømmer komme sammen.
Jeg tror at mange fotografer føler det samme som meg: Vi ønsker å gjøre en forskjell i verden gjennom kunsten vår. Noen ganger er det vanskelig å vite hvordan man kan gjøre denne forskjellen. Noen ganger klarer vi oss gjennom bildene vi tar. Noen ganger klarer vi det gjennom relasjonsbygging. Noen ganger klarer vi det gjennom å investere og forbedre liv. Jeg tror det er annerledes for alle, men for det meste har vi et ønske om å bringe skjønnhet og håp til verden. På en eller annen måte vet vi at vi kan gjøre dette gjennom fotografering.
Gjennom mye planlegging, mange bønner, dusinvis av e-poster og en håndfull villige individer, gjorde fotografering en forskjell i livet til hundrevis av barn i Colombia.
Jeg tok med meg 4 fotografer. Vi hadde alle forskjellige bakgrunner og talenter. Den ene var en teknisk guru. Den ene var bryllupsfotograf. Den ene var en søt portrettfotograf. Man hadde drømmer om å bli misjonsfotojournalist. Vi kom alle sammen for å undervise colombianske barn i fotografering.
Vi tok med oss 10 kameraer. Vi begynte på en offentlig skole. Hver dag i løpet av den neste uken lærte vi “engelsk” -klasser via plattformen for fotografering. En dag var komposisjon. En dag var tredjedelsregelen. En dag var perspektiv. Etter å ha hatt klasser på 30-35 barn, organiserte vi rotasjoner på 3. En gruppe hørte en fotoleksjon, mens en gruppe hørte en fotohistorie, og den siste gruppen skulle øve. Vi hadde bare 8 minutter per rotasjon, og innså at målet vårt var ambisiøst. Men på en eller annen måte skjedde det. 200 colombianske barn som aldri ville hatt fotografitimer, kunne høre noen få forklaringer og tips, og trene på å bruke kamera sammen med vennene sine. Det var en utrolig opplevelse.
Neste uke flyttet vi videre til et barnehjem i en avsidesliggende del av Colombia utenfor Bogota. Vi hadde halve dager med 13 barn i stedet for 35 minutter med 30 barn som på skolen. I løpet av denne tiden klarte vi å investere en mot en. Selv om det var en språkbarriere, lærte vi raskt de riktige fotografiske begrepene på spansk. Da barna tok bilder, brukte vi håndbevegelser og uttrykk for å trene dem sammen, påpeke interessante emner eller hjelpe dem med å forbedre seg. På slutten av dagene ga vi dem noe uvurderlig: Deres egne bilder som ble skrevet ut via en bærbar skriver som vi tok med for nettopp det formålet.
Rett før jeg dro på turen, fortalte en venninne av meg at hun hadde reist til Sør-Amerika en gang og jobbet på barnehjem en liten stund. Mens hun var der, lærte hun at bilder er en av de mest uvurderlige eiendelene for foreldreløse barn. Disse barna har nesten ingenting, men bilder er kunstverk som de har lagt til minner om ubeskrivelig verdi. Jeg er fortsatt målløs når jeg tenker at vi kan gi disse barna noe så enkelt, som vil bety så veldig mye for dem.
Hver av oss lovet å skrive til disse barna hver måned, sende bilder av prosjekter vi jobbet med og av oss i aksjon. Vi håper at investeringen vår kan velsigne disse barna, som virkelig ikke har noen.
Jeg kan ikke engang fortelle deg hvor forbauset jeg var over den uutnyttede kreativiteten hos noen av disse barna. De tok de enkle leksjonene vi ga dem og la så mye hjerte i oppgavene. Når jeg ser tilbake, undrer jeg meg over at disse barna kanskje aldri har oppdaget kreativiteten i dem, hvis de ikke hadde fått kameraer for å oppdage den fantasien.
Jeg forteller deg denne historien ikke fordi jeg er noe utenom det vanlige: Jeg forteller deg dette fordi jeg håper du kan få litt inspirasjon til å tro på deg selv og det du også kan bringe til verden. Hvis hver fotograf jeg kjenner kan bruke gavene sine til å nå de som trenger det, kan verden virkelig bli et vakrere sted.