Jack Dykinga kan slå deg i tarmen med et bilde, som han gjorde med sin Pulitzer-vinnende portefølje fra 1971, eller han kan forføre deg med sine diskrete, men grundig stemningsfulle landskapsbilder. Han er en av de sjeldne fotografene som har utmerket seg i flere sjangre, har tilpasset seg flere teknologiske revolusjoner, og har med suksess bestått opp- og nedturer i fotoindustrien. Etter over fem tiår i virksomheten forblir Jack Dykingas bilder relevante. Jack Dykingas bilder holder ut.
Jeg hadde nylig den store æren å tilbringe en ettermiddag med Jack og snakke fotografering. Dykinga er en av de mest etterspurte verkstedslærerne der ute. Han er veldig skarp teknisk, men viktigere, han er et geni med lys og komposisjon. Han har ti fotobøker på trykk inkludert den nylig utgitte Capture The Magic - trene øyet, forbedre din fotografiske komposisjon.
Før vi hopper inn i intervjuet, her er en rask biografi av Jacks karriere:
Han fikk først anerkjennelse på videregående da et fotballbilde han tok for skolepapiret endte med å vinne en Se Magazine konkurranse. For de av dere som ikke lever da, Se var et stort format foto-tungt magasin og en ganske tung hit den gang - Liv magasinets direkte konkurrent.
Etter videregående fikk han kjendiser på skyting på O'Hare lufthavn i Chicago. Dette var tilbake på pressekameradagene (Slå opp Speed Graphic hvis du ikke vet hva et pressekamera er) Dykinga var omtrent atten og skjøt allerede noen fra pop crooner Andy Williams til president Nixon.
I en alder av 20 år bestemte Dykinga seg for å gå på college og gikk til universitetet Chicago Tribune søker nattvaktarbeid som et mørkeromsteknologi. I stedet for å sette ham på jobb i mørkerommet, sendte avisen ham ut på oppdrag. Det var ingen vei tilbake. Dykinga jobbet for Tribune i flere år flyttet deretter over til Chicago Sun-Times, en mer liberal avis som omfavnet Life magazine- stil-essays og 35 mm fotografering (den stodige Tribune rullet fremdeles med trykkameraer og mediumformat).
Oppvokst i en konservativ republikansk familie, ble Dykinga desidert mer liberal når han dekket uroen på slutten av 1960-tallet. Fremskyndelsen av liberaliseringen var julingen som han mottok i politiets hender mens han dokumenterte borgerrettighetsmarsjene mot Cicero, Illinois og opptøyene etter drapet på Martin Luther King Jr.
I 1970, mens Dykinga jobbet for Sun-Times, fikk Dykinga i oppdrag å skyte en historie om forholdene ved statsdrevne mentalsykehus. Staten ønsket å kutte i finansieringen. Foreldre til de autistiske barna “lagret” der ble rasende. Da han ankom, ble Dykinga så forferdet over forholdene at han ikke kunne løfte kameraet. De dystre avdelingene var fylt med nødlidende barn krøllet sammen på bare benker, nedlagte senger eller på gulvet. Mange var nakne. Det var en allestedsnærværende lukt av menneskelig ekskrementer. Det gikk en og en halv time, så begynte Dykinga å skyte. Tre dager senere var han ferdig. Hans foto-essay så sjokkerte publikum at staten endte med å øke finansieringen i stedet for å kutte midler til sykehusene. Dette resultatet beviste hvor kraftige fortellende historier gjennom fotografering kunne være. Ekspertene var enige og i 1971 ble Dykinga tildelt fotojournalistikkens høyeste ære, Pulitzerprisen for spillefotografering.
Ikke lenge etter brant Dykinga på avisfotojournalistikk. Sammenfallende med dette var en oppgave å fotografere en stigning på Mount Rainier. På stigningen ble han omsluttet av en hvit utkjøring på fjellet. Dette nær-dødsmøtet med naturen imponerte så Dykinga at han snart forlot storbyen Chicago og flyttet vestover. Han landet i Tucson hvor han jobbet som fotoredigerer for Arizona Daily Star.
Ute vest oppsøkte han Phillip Hyde, student / protege for Ansel Adams. Hyde brukte landskapsfotografering som et verktøy for å redde ville steder. Hyde ble en mentor for Dykinga, som la ned 35 mm-kameraet og skiftet over til visningskameraer i stort format. Han gikk fra “f / 11 og være der” til “f / 64 og bodde der.”
Fra da til i dag har Dykinga reist nær og langt for å dokumentere den naturlige verden og fremme bevaring. Han tror sterkt at man må bli kjent med et område før de kan fotografere det. I prosessen har han slitt nesten like mange bobiler som kameraer. I 2011 ble han tildelt prisen Outstanding Photographer of the Year fra North American Nature Photography Association. Mens navnet Dykinga nå har blitt synonymt med landskapsfotografering av topp kvalitet, har Jack holdt seg tro mot sine fotojournalistiske røtter, ved å bruke kraften i fotografiet til å påvirke positiv endring.
La oss gå til videoen og overføre den til Jack, suge inn litt visdom og nyte noen fantastiske bilder.
For mer av Jacks arbeid, plukk opp Capture the Magic og besøk også Dykinga.com. Jack er for tiden på oppdrag for å skanne sine massive filmarkiver inn i digital for et retrospektivt prosjekt. Heldig for oss legger han ofte ut utrolige bilder fra arkivene sine på Facebook-siden til Dykinga Photography.
Tekst © John Sherman, video © John Sherman og Dawn Kish med inkludert bilder © Jack Dykinga