Har du noen gang brukt Photoshop 'Content Aware Fill' -verktøy for å kvitte deg med noe stygt objekt i ditt ellers perfekte bilde? Har du noen gang beskåret bildet ditt for å gi det en mer behagelig komposisjon? Jeg vet at jeg har gjort begge ganger ved mange anledninger, og jeg føler ingen skyld eller anger overhodet.
Plastposen du ikke la merke til
Her er et eksempel på et skudd jeg tok i Monument Valley i Utah. Forgrunnen var helt dekket av søppel, så mens jeg redigerte bestemte jeg meg for å kutte ut de mer åpenbare lovbrytere som denne plastposen. Burde jeg ha gitt den igjen? Hva er et akseptabelt nivå av etterbehandling og endring?
Jeg er nysgjerrig på å vite hvor du føler at linjen skal trekkes? Vil du dømme meg for å ha klonet ut plastposen? Kanskje jeg burde ha gått bort og plukket den opp, uansett, den er borte fra skuddet mitt, og jeg er fornøyd med resultatet.
Sannhet eller skjønnhet, det eldgamle spørsmålet?
Landskapsfotografer som meg selv lager alltid kompositter av flere bilder bare for å få turistene og andre fotografer ut av bildene våre, det er ikke så farlig. Eller er det? Er du en av de stive puristene som mener at kameraet ikke skal lyve, ikke engang en teensy liten hvit løgn? Men hvis du er det, lyver ikke kameraet i det øyeblikket du rammer inn det nøye plasserte bildet ditt og treffer lukkeren?
Jeg kan se begge sider av argumentet. Men gitt valget mellom å utføre en hensynsløs avling og skaffe en keeper, eller la bildet mitt være uberørt og for alltid fordømme det til en digital kirkegård, vil jeg gå for den tidligere tusen takk.
Her er et av de aller første bildene jeg tok med en DLSR fra tilbake i 2010. Jeg kuttet alle menneskene ut av bildet fordi de ikke la til komposisjonen på noen måte. Ørnen med blikket blant dere vil få øye på hvor jeg ble lat med ‘folk fjerning’. Se den uendrede versjonen under den og fortell meg om jeg krysset linjen.
Hvor slutter det?
Problemet er hvor gjøre trekker du linjen? Når bestemmer du at nok er nok, og bildet skal være i fred? Til slutt er det opp til deg som fotograf og din kreative visjon, men det er tilfeller der fotografering brukes som et nøyaktig historisk dokument. I fotojournalistikk stoler vi på at en fotograf forteller en historie og fanger et øyeblikk i historien, om enn fra sitt eget unike perspektiv og hvordan de velger å ramme et skudd.
Kunne det ikke hevdes at en fotograf som velger å utelate visse elementer, manipulerer betrakteren like tydelig som når de hugger ut en stygg plastpose i Photoshop?
Tenk på eiendomsfotografen som nøye klarer å utelukke sprekkhytta ved siden av huset til en million dollar, ingen endring, men likevel en liten hvit løgn.
Det hele er så veldig subjektivt og sannheten er at du aldri ville vite forskjellen hvis fotografen ikke tilsto.
Å, hva er dette nedenfor? Min kones 24-105 mm linse kryper inn nederst til høyre for bildet mitt, nå er det en overraskelse. Hva tror du er sjansene for at jeg kommer til å forlate det i min endelige redigering?
Hvor trekker jeg grensen?
Som landskapsfotograf prøver jeg å holde alle de permanente eller naturlige elementene i bildene mine intakte. Jeg vil ikke tippe for å fjerne en kasserte vannflaske som jeg ikke hadde lagt merke til mens jeg skjøt. Jeg vil ikke slå et øyelokk når jeg kutter ut min kone venstre fot når hun pålitelig går inn i hjørnet på rammen min bare et brøkdels sekund før jeg slår på lukkeren.
Jeg trekker imidlertid linjen for å fjerne eller flytte gjenstander som er naturlige eller permanente. Hvis det er et tre eller til og med en lyktestolpe på et mindre enn ideelt sted i komposisjonen min, vil jeg ikke endre det. Jeg vil at betrakteren av bildet mitt skal kunne stå på det nøyaktige stedet jeg sto da jeg tok bildet og vite at alt er på rett sted. Dette inkluderer ikke brukte kondomer og KitKat-innpakningen.
Si meg, hvor trekker du grensen? La debatten begynne!
Del i kommentarene nedenfor hvor du står om dette emnet. Gjør du noe etterbehandling på bildene dine, og i så fall hvor langt tar du det? Hvor langt er for langt? La oss diskutere det.