Dette synspunktet ble bidratt av Declan O'Neill fra www.newzealandlandscape.com.
Vinneren av en av Storbritannias mest prestisjefylte fotokonkurranser ble nylig fratatt tittelen på grunn av overdreven bruk av Photoshop. David Byrne var vinneren av prisen Landscape Photographer of the Year og en pris på £ 10.000 ($ 16000), men har nå fått tittelen og premiepengene tatt bort i et overraskende trekk av arrangørene av konkurransen som er støttet av Epson, The Sunday Times Magazine og Nationaltheatret.
Den dramatiske reverseringen skjedde etter at andre fotografer påpekte at bildet hadde blitt photoshopet for å inkludere skyer som ikke var i originalbildet. Andre fotografer pekte på umuligheten av at solen kaster skygger i forskjellige retninger.
Mr. Byrne forsvarte sin manipulering av bildet ved å påpeke at endring av bilder knapt er nytt. Han ble sitert av The Daily Mail som sa: ‘Puristene der ute var ikke lykkelige. Å rote rundt med bilder har blitt gjort i over 100 år. Jeg behandler fotograferingen min som kunst, og jeg prøver å lage det flotteste bildet. ’
Disse tre setningene definerer pent kamplinjene som er trukket over digital manipulering av fotografier.
Først og fremst ser han ut til å antyde at alle som motsetter seg å manipulere bilder er en 'purist'. Det virker tydelig at ‘purist’ ikke er et kompliment i denne sammenhengen. Det denne tilslørte fornærmelsen ikke anerkjenner, er at mange fotografer ikke motsetter seg å bruke Photoshop til å forbedre fotografier, men de motsetter seg bruken til å endre fotografier.
Problemet kommer i å definere når forbedring krysser en grense til endring. Å fjerne kraftledninger fra et landskap er en ting. Endring av fargen på himmelen fra grå til oransje helt annen. Det er ikke som om det er mangel på solnedganger rundt for å fotografere, og gleden ved landskapsfotografering fanger det unnvikende, ikke produserer den med programvare. Det er ingen forbrytelse å lage en solnedgangshimmel, det er ganske trist at noen trenger å gjøre det når det er så mye naturlig farge å fotografere. Hvor mange ganger har du sett på et supermettet landskapsbilde og visst instinktivt at det er falskt? Likevel ser vi at disse fotografiene stadig vinner priser i klubb- og nasjonale konkurranser. Alle som har studert hvordan sollys maler landskapet fra forskjellige vinkler, vet hvordan de skal fange den beste fargen uten å trenge Photoshop. Det er det å være ute i felten lærer deg. Du lærer hvordan du bruker lyset til maksimal effekt.
Det andre forsvaret som Mr. Byrne fremmer, er at fotografer har 'rotet' med fotografier i lang tid. Ordvalget hans er både uheldig og avslørende. Fotografer bør respektere emnet sitt. Du trenger ikke å gå veldig langt for å fange virkelig vakre naturlige fotografier, og ideen om at det er greit å rote med det fangede bildet er en deprimerende kommentar til fotograferingens håndverk. Denne holdningen forteller oss at fotografen ikke har noen betenkeligheter med å skape en visjon om hva de skulle ønske de hadde fanget, men mislyktes.
Til slutt forteller Byrne oss at han behandler fotograferingen sin som 'kunst' og prøver å lage 'det flotteste bildet'. Her er det virkelige problemet med programvareverktøyene som lar oss lage våre egne fotografier. Fotografering har alltid vært et håndverk. Ansel Adams hadde ikke behov for å legge til skyer eller endre treformer fordi bildene hans var ærlige og vakre. Det er ingenting galt med å male nye bilder med Photoshop, bare ikke kall det fotografering. Det er noe helt annet når en fotograf vil være kunstner. En kunstner skaper bilder fra fantasien, og det er en fantastisk ting. Bare la fotograferingen være for å registrere det kameraet ikke ser hva fotografen ønsker det hadde sett.
Det som er ekstraordinært er at Mr. Byrne skulle ha vunnet en så prestisjetung tittel som årets landskapsfotograf. Heldigvis ble endringene hans gjort oppmerksom på dommerne som ikke hadde vært i stand til å oppdage dem selv. Men for 'puristene' ville hans anerkjennelse ha forsterket ideen om at vi kan endre bilder i navnet "kunst" og fremdeles hevde at de er fotografier. Hvis noe godt kan komme ut av dette beklagelige utslaget, er det lærdommen at landskapet ikke trenger vår forstyrrelse. Den sanne gleden ved landskapsfotografering ligger i å fange den uberørte skjønnheten. Å male det i den rå leppestiften til Photoshop er både unødvendig og en innrømmelse av at vi ikke kan la det snakke for seg selv gjennom linsene våre.
Declan O’Neill er en fotograf som bor i Nelson New Zealand. Han spesialiserer seg på landskapsfotografering og driver fotografiske turer på Sørøya. Hjemmesiden hans finner du på www.newzealandscape.com.