av Declan O'Neill.
I studenttidene ble jeg pålagt å lese en bok som heter Speilet og lampen av M. H. Abrams. På den tiden virket det ganske kjedelig å lese om den romantiske tradisjonen og litteraturkritikken. Boken argumenterer for at kunstnere rett og slett holdt et speil opp mot naturen før den romantiske bevegelsen. Det var deres jobb å reflektere nøyaktig hva de så. Med ankomsten av romantikerne ble kunstneren forvandlet til noen som holdt en lampe for å belyse scenen med sin egen lidenskap og visjon. Av en eller annen grunn klarte jeg aldri helt å glemme denne boken, og dens virkelige betydning dukket opp bare år senere da jeg begynte å stille spørsmål ved hva jeg gjorde som fotograf.
Etter mange år med å bruke kameraet mitt, skjønte jeg at de fleste fotografiene jeg tok bare var refleksjoner av verden som ble presentert for meg. Det var nesten som om fotografiene ble tatt tilfeldig - en pen solnedgang her, et glitrende snøbilde der. Hvis jeg ønsket å være mer enn et speil, hvordan kunne jeg bruke en lampe til å belyse motivet mitt? Likevel appellerte ikke ideen om at jeg skulle bli visjonær med et kamera fordi jeg mener at bilder burde stå alene uten at fotografen var til stede å kaste skygge over dem.
Scan med tillatelse fra Masters of Photography
Da jeg studerte arbeidet til fotografene jeg beundret, skilte en ting seg ut. Jeg trodde først at det var en viss uklarhet: Jeg ville se en ting og vennen min ville se noe annet. Så skjønte jeg at det vi så bare var metaforens kraft. Bildet ble komponert slik at det var rom for å forme det etter vår egen mening. Det var verken et speil eller en lampe. Bildet var en cypher som tillot hver seer å dekode det på sin egen måte.
Jeg tviler på at noen fotograf bevisst setter seg for å lage metaforer med mindre de skyter materiale for bildebanker. Du vet hva slags ting - en mann i forretningsdrakt som står på toppen av et fjellkjede og griper en bærbar PC og ser inn i solnedgangen. Metaforer i fotografiene våre er generelt utilsiktede. Når vi snakker om metaforer, sier vi virkelig at disse bildene har en betydning for oss utover temaet. For å forklare rollen som metafor i fotografering, må jeg snakke om maleri.
Først oppdaget jeg maleriet i tjueårene gjennom verkene til de impresjonistiske malerne. Jeg ble forelsket i den delikate mykheten til Renoirs kvinner og de komplekse fargene i Monets landskap.
Jeg liker dem fortsatt, men de tilfredsstiller ikke lenger. Da jeg var i førtiårene, dro jeg til en utstilling av Rembrandts selvportretter i National Gallery i London. Det var en opplevelse som forvandlet mitt syn på kunst for alltid.
Maleriene kartlegger Rembrandts skiftende syn på seg selv. Begynnelsen som en ung velkledd dandy i tjueårene, flyttet maleriene gjennom middelalderen til smertefullt ærlige studier av seg selv som en gammel mann. Hans maleteknikk endret seg fra glatt og fasjonabelt til grovt, nesten grovt. Prosessen endret seg bevisst da emnet hans ble grovere med alderen. På en merkelig måte var teknikken hans en metafor for aldringsprosessen han observerte i seg selv.
Det kan virke langt fra denne ideen til kunsten å fotografere, men i virkeligheten er det ikke. Mange fotografier jeg ser på nettet er vakre slik den impresjonistiske kunsten er vakker. Likevel lar de meg ha lyst på mer.
Hvert så ofte vil jeg se arbeid som er rå og innvoller og som bryter alle de fornuftige reglene vi skal følge. Det snakker om en total involvering med emnet, men mer enn det får meg til å stille spørsmål. Med Rembrandt skjønte jeg at jeg ikke bare så på et selvportrett. Jeg så på en mann som kom til rette med sin egen dødelighet. Mer enn det fikk meg til å se på meg selv og undersøke min egen reise fra ungdom til alder.
Med noen fotografier ser vi at bildet har en skjult melding. Disse bildene utløser ofte noen interne referanser, og de vil snakke utelukkende til oss på et språk vi forstår. Kanskje det er unøyaktig å snakke om det hemmelige språket i fotografering. Det er ikke så mye hemmelighet som intenst personlig. Som fotografer kontrollerer vi komposisjon og teknikk, men dette er bare begynnelsen på det vi gjør. Vårt beste arbeid tilbyr ofte lag med mening som vi kanskje aldri har forestilt oss.
Declan O'Neill er en profesjonell fotograf som bor på Sørøya New Zealand.
nettsted: www.newzealandlandscape.com