I dette innlegget avslutter Rachel Devine (forfatter av vår fotografering av e-bok og vår nye Natural Light Photography-e-bok) serien sin om grunner til at fotografering på filmkameraer gjorde henne til den digitale fotografen hun er i dag.
Les også tidligere innlegg om Skyting med burstmodus, Natural vs Artificial Light, Embracing the Grain og ta kameraer overalt.
En siste tanke for å pakke opp denne lille serien med blogginnlegg. Med film hadde skuddene alltid en grense. Jeg trengte å få bildene mine i et visst antall rammer, så jeg måtte være ganske organisert. Jeg gikk inn med en spillplan. Jeg ville alltid prøve å få stillesittende og smilende til kameraskuddene først og ut av veien uten annen grunn enn at jeg ønsket å ha så mye film til overs som mulig for å ta de virkelige bildene. Alle ber om øyekontakt / naturlige smileskudd, så jeg gjør mitt beste for å få en flott en, men for meg handler det ikke om barnefotografering.
Spesielt hvis barna jeg skyter er fundersomme eller aktive eller noe annet enn utsatt for å sitte stille og se på kameraet. Jeg vil dokumentere den virkelige barndommen til det barnet.
Ser jeg tilbake på mine egne familiebilder fra barndommen, er det veldig få der vi alle står oppstilt og smiler for kameraet. Omtrent en av disse halvformelle stilte i året. Vanligvis ble den skutt om sommeren utenfor strandhuset med farens kamera på et stativ og med selvutløseren.
Det er pent å se familien vokse opp gjennom disse bildene, men det er ikke de jeg sultne etter å grave gjennom alle de gamle lysbildealbumene. Jeg leter etter flere øyeblikk for å utløse et annet minne enn min far som skriker til at vi alle skal smile og se på kameraet mens han gjorde den gale streken tilbake fra å skyve lukkeren for å bli med oss i linjen.
Jeg vil finne bildene som forteller en historie innenfor rammen av den lille papirrammen. Bildene som straks jeg holder lysbildet opp mot lyset suger meg rett tilbake i tid gjennom de låste dørene til falmende minner.
Og jeg vil la de små fremtidige nøklene være igjen for barna mine å finne på bildene jeg lager av dem når de vokser. Så jeg får innimellom øyekontakt og smil, men ofte får jeg så mye mer.
Bildene i dette innlegget er av datteren min ble tatt med få dagers mellomrom på denne turen tilbake til Virginia for å besøke familie. Jeg er begeistret over å ha det smilende skuddet, og jeg vil sannsynligvis ramme det inn, men de to andre viser hvordan hun egentlig er på denne reisen. Hun er mer ettertenksom enn det store glisen skulle tro du.
Gemma har alltid vært en flott reisende. Hun har vært mange steder i verden med oss og alltid opptatt av et eventyr. Den siste gangen vi kom til statene kastet hun ikke bort et minutt av tankene sine om Australia. Jeg vil alltid huske denne turen tilbake til delstatene som den første der hun hadde vært i Australia lenge nok til å savne hjemmet og vennene sine. Jeg kan se det i ansiktet hennes på de andre bildene, og det er en liten ting jeg vil huske om hun vokste opp … en milepæl fanget.
For mer om temaet Kids Photogrpahy - Sjekk ut Rachel's eBook Click! Hvordan ta flotte bilder av barna dine. Ta også en titt på hennes splitter nye Life in Natural Light eBok (som for øyeblikket kommer med noen gode bonuser for tidlige fugler).
